– Et kostyme skal fortelle hvem du er før du har sagt et eneste ord

Gjennom flere tiår har han vært en av Norges mest ettertraktede maske- og kostymedesignere. Han har skapt kostymer for alt fra Skal vi danse og The Voice til musikaler, opera og Det Norske Teatret. Som dragartist i Great Garlic Girls har han også selv stått på scenen i kostymer som både har blendet og fortalt historier. I fjor vant han Heddaprisen for sine fantastiske kostymer i musikalen Europavisjoner på Det Norske Teatret.

Denne sommeren er det skuespillerne i En folkefiende som bærer hans signatur. I Bruddet Fjæreheia har han skapt et uttrykk som ikke roper, men som lar karakterene tre tydelig fram mot de monumentale granittveggene.

– Første gang jeg kom hit, ble jeg helt bergtatt. Veggene er så voldsomme at kostymene ikke kunne konkurrere med naturen. De måtte spille på lag med den.

Derfor ble paletten dempet. Blåtoner, naturmaterialer og klær hentet fra bruktbutikker danner grunnlaget for et univers som ikke kan plasseres i én bestemt tid.

– Vi ville at publikum ikke skulle tenke: «Dette er 1882» eller «Dette er 2026». Historien er tidløs. Derfor er kostymene også det.

Samtidig ønsket Enderud at kostymene skulle bære med seg et spor av scenografien. Da scenograf Nora Furuholmen utviklet ornamentene som går igjen på scenen, oppsto en idé.

– Jeg tenkte at de ornamentene måtte få leve videre i kostymene også.

Han begynte å lete i bruktbutikker etter gamle bestemorskniplinger. Hver knipling ble håndplukket, farget inn i forestillingens blå fargepalett og sydd på kostymene som små ornamenter.

– Det er kanskje ikke alle i salen som legger merke til dem, men de binder kostymene og scenografien sammen. Jeg liker at det finnes detaljer publikum kanskje bare oppfatter ubevisst. Da oppstår det en helhet uten at man helt kan forklare hvorfor.

Det er kanskje ikke så rart at Enderud tenker slik. Han har sydd nesten hele livet.

Han smiler når han forteller om sommerferiene hos tanten, der han satt time etter time og sydde dukkeklær.

– Jeg var helt i min egen verden. Det var nok der jeg begynte å forstå hvordan stoff oppfører seg på en kropp.

Ingen lærte ham faget. Han lærte seg det selv.

Senere, under militærtjenesten på Evjemoen, spredte ryktet seg om den unge soldaten som kunne sy. Plutselig sto oberstløytnantens kone på døren og lurte på om han kunne lage ballkjolen hennes.

– Jeg svarte at jeg verken hadde symaskin eller et sted å sy. To dager senere hadde jeg fått eget syrom, egen symaskin og fullt opp med oppdrag. Jeg sydde kjoler, la opp bukser og lagde dresser til troppssjefer. Mens de andre så på TV om kvelden, satt jeg og sydde. Det var en fantastisk tid.

Likevel kjenner han fortsatt på det mange kreative mennesker gjør.

– Jeg lider litt av impostor-syndrom. At noen en dag skal oppdage at jeg egentlig ikke kan det jeg holder på med. Så må jeg minne meg selv på at dette faktisk er jobben min.

Når han skaper kostymer, begynner han aldri med stoff eller farger.

– Jeg begynner med mennesket. Hvem er denne personen? Hva slags energi har vedkommende? Hvordan beveger de seg?

Deretter kommer silhuetten.

– Nicolais ordfører har en stram fasong, håret er gredd bakover og alt signaliserer kontroll og makt. Heidi, som spiller lærer, er mer stram, men mykere. Publikum skal forstå hvem disse menneskene er før de har sagt en eneste replikk.

Gjennom karrieren har Enderud laget hundrevis av kostymer, men ett kommer han aldri til å glemme.

Den røde kjolen til operastjernen Lise Davidsen under Last Night of the Proms i Royal Albert Hall i 2023.

– Vi brukte hundre meter stoff. Kjolen var så stor at første rad i orkesteret måtte flytte seg for at hun skulle komme inn på scenen.

Han sto bak scenen og fulgte sendingen på monitor, mens BBC-kommentatorene kom med begeistrete superlativer, og beskrev «den største og rødeste kjolen de noen gang hadde sett».

– Da tenkte jeg: «Ja. Den fungerte.»

Nå er det En folkefiende som fyller dagene hans. Og selv om kostymene denne gangen er langt mer nedtonede enn den røde kjolen i London, er oppgaven den samme.

– Et kostyme skal aldri bare være pent. Det skal hjelpe publikum å forstå menneskene de ser på. Hvis kostymet gjør jobben sin, tror publikum på historien.