Musikken som får fjellet til å puste

For Kragset begynte arbeidet lenge før første prøve.

– Jeg leste manuset, og det setter meg alltid inn i en stemning. Med den følelsen i kroppen satte jeg meg ved flygelet og prøvde meg fram til jeg fant et tonespråk som passet historien, forteller hun.

Målet var å skape et musikalsk univers som ikke kunne plasseres i én bestemt tid.

– Jeg ønsket noe tidløst. Musikken skulle ikke peke mot en epoke, men følge og forsterke fortellingen. Til En folkefiende har jeg skrevet fire hovedtemaer. Noen presenteres som egne musikkstykker mellom aktene, mens fragmenter av dem dukker opp gjennom hele forestillingen. Ett av temaene er knyttet til doktor Stockmann og følger hans reise. Musikken skal fortelle noe allerede før skuespillerne sier et ord. Den bygger forventning, spenning og drama.

Fjellet ble en medkomponist

Den spektakulære scenen i Bruddet Fjæreheia har også satt sitt preg på musikken.

– Jeg ønsket veldig gjerne å ha med slagverk, og da fikk jeg med fantastiske Joakim Nordin fra Kringastingsorkesteret, som behersker både tradisjonelt slagverk og melodisk perkusjon. En folkefiende rommer et voldsomt opprør, og trommene er med på å forsterke den kraften. Når folkemengden samles og parolene ropes, følger slagverket folket og bygger opp dramatikken.

Samtidig var det viktig å holde uttrykket levende.

– Vi er bare to musikere, og det gir oss en stor frihet. Vi kan følge hverandre, improvisere og justere underveis. Vi slipper å være bundet til ferdiginnspilte spor. Det er nesten en kampsak for meg å få bruke levende musikk på scenen.

Nordin forteller at også landskapet har vært en viktig inspirasjonskilde.

– Bruddet Fjæreheia er et mektig sted. Jeg har faktisk tenkt mye på granitt mens vi har jobbet. Vi ville finne lyder som kjennes naturlige og litt røffe, lyder som har motstand i seg.

Derfor består instrumentparken av langt mer enn trommer.

– Tove spiller blant annet på en gammel bremsetrommel fra en bil. Jeg lager harde ripelyder på tam-tam med metall, og spiller med bue på vibrafon for å få fram klanger som nesten høres ut som naturen selv.

Kragset nikker.

– Etter folkemøtet i femte akt spiller Joakim dissonerende toner med bue på vibrafon og tordenplater. Da er det nesten som radioteater. Publikum får høre lyder de kanskje ikke forventer, og de blir en del av dramatikken.

Slagverket gir forestillingen en egen driv

De to musikerne møttes i Oslo før prøveperioden for å utforske instrumenter og klanger.

– Vi bladde oss gjennom et helt univers av instrumenter og prøvde forskjellige uttrykk. Vi styrte bevisst unna de mest vanlige løsningene. Dette er teater, ikke en konsert. Musikken skal harmonere med fjellet, skuespillerne og historien.

For Kragset har det også vært en befrielse å legge pianoet litt til side.

– Piano er mitt hovedinstrument, men det kan fort bli veldig pent. Her har jeg fått leke med bremsetromler, vindstaver, bjeller og andre klanger. Slagverket gir forestillingen et helt eget driv og en rytmisk energi som passer historien.

Stemmene som blir folkets røst

En viktig del av oppsetningen er det lokale koret, som både synger og deltar som en aktiv del av forestillingen.

– Det er ingen sangtekster, men menneskestemmen berører oss på en helt egen måte. Derfor ønsket jeg at koret skulle være en tredje stemme i bandet vårt, sier Kragset.

Koret er langt mer enn et musikalsk innslag

– De er folkemøtet. De er statister. De er en aktiv del av handlingen. Først høres de mer enn de sees, men etter hvert blir de også en tydelig del av scenebildet. Det gir forestillingen både et lydlig og scenisk løft.

For komponisten er nettopp sangstemmen noe av det mest direkte man kan bruke.

– Menneskestemmen oppleves så nært og personlig. Den går rett inn til lytteren, og derfor var det viktig å gi den en sentral plass.

Musikk som forteller

Både Kragset og Nordin beskriver arbeidet som en kunstnerisk lekekasse, der musikken hele tiden utvikler seg sammen med forestillingen.

– Jeg elsker teater, sier Nordin. Det er fantastisk å arbeide sammen med så mange kunstnere som alle har det samme målet. Musikken blir en tydelig del av historiefortellingen og gir oss muligheten til å reagere på det som skjer på scenen. Vi spiller ikke bare musikk, vi spiller på handlingen.

Når publikum forlater Bruddet Fjæreheia etter forestillingen, håper de at musikken fortsatt sitter igjen i kroppen.

– Det er en stor ære å få spille i det som føles som Norges største utendørs storstue, sier Kragset.

Nordin smiler.

– Det er litt rock'n'roll, egentlig.

Og kanskje er det nettopp det musikken til En folkefiende er, like solid som granitten rundt scenen, men samtidig levende, uforutsigbar og full av kraft.