Når naturen er den vakreste kulissen av alle

Da Nora Furuholmen første gang gikk inn i Fjæreheia som scenograf, var det én tanke som meldte seg umiddelbart.

– Bruddet er så fint i seg selv.

Hun smiler.

– Jeg har tidligere bare opplevd Fjæreheia som lykkelig publikummer. Det er et helt spesielt sted. Enten velger man å jobbe med naturen, eller så prøver man å overgå den. Og det siste er rett og slett ikke mulig.

For henne begynte arbeidet derfor med en enkel ambisjon: å skape en scenografi som føles som om den alltid har vært der.

– Jeg vil at publikum nesten ikke skal se at det er gjort noe. Når man kommer inn her, får man et sug i hjertet. Den opplevelsen ønsket jeg å bevare.

Samtidig visste hun at hun ikke sto alene.

– Jeg føler meg veldig heldig som får jobbe med denne gjengen. Regissør Hanne Tømta, lysdesigner Øivind Wangensten, kostymedesigner Cårejånni Enderud, musikals ansvarlig Tove Kragset og jeg har jobbet sammen mange ganger tidligere. Vi kjenner hverandre godt og trekker alltid hverandre i en god retning. Det gir en ro og en trygghet, samtidig som jeg blir boblende av idéer. Jeg vet at prosessen blir organisk og solid.

Et naturlig amfi

Det særegne med Fjæreheia er kontrastene.

De enorme fjellveggene gjør menneskene små, samtidig som rommet oppleves overraskende intimt.

– Det er nesten som et naturlig konstruert amfi. Bergveggene er spektakulære, men rommet omslutter oss også. Den kombinasjonen er ganske unik.

For en scenograf innebærer det en spesiell utfordring.

– Min jobb er å sørge for at menneskene kommer fram, uten at de konkurrerer med dette stedet. Historien skal få leve inne i et rom som allerede har en enorm tilstedeværelse.

Ibsens En folkefiende er skrevet om en familie og et lite lokalsamfunn, men rommer spørsmål som angår langt mer enn dem.

– Det intime gjør at vi klarer å se de store linjene. Når den teksten møter dette stedet, oppstår det noe som bare teater kan gjøre. Publikum, skuespillerne, naturen og historien er til stede samtidig. Alle faktorene smelter sammen.

Midt i vannet

Det første publikum legger merke til når de ser scenen, er vannspeilet som dekker store deler av spilleplassen.

Det er ingen tilfeldighet.

– Vannet er jo selve elementet de diskuterer i historien. Er det rent, eller er det ikke rent? Jeg synes det er fascinerende at skuespillerne står midt oppi det som hele konflikten handler om.

For Furuholmen er vannet både konkret og symbolsk.

– De står bokstavelig talt i det som står på spill.

Hun trekker særlig fram én scene.

– Jeg elsker scenen der Tomas Stockmann sitter alene midt i vannet etter folkemøtet. Da opplever jeg at alle komponentene er på plass. Rommet føles både enormt og helt lite på én gang.

Selve vannløsningen har vært et stort prosjekt.

– Det er direktør Ida Margreta Halvorsen og produsent Martin Linde som virkelig har fått dette til. De som har bygget bassenget har gjort en fantastisk jobb, og brannmenn fyller på vann når det trengs.

Under prøvene oppdaget hun en uventet effekt.

– Når det er lyst, ser det ut som skuespillerne vasser på en grunn sandbanke. Men når mørket kommer, virker vannet plutselig dypt fordi bunnen forsvinner. Det hadde jeg ikke planlagt, men det ble en utrolig vakker detalj.

Naturen flytter inn

Midt på scenen står også en enkel paviljong.

Den har en praktisk funksjon, musikerne trenger tak over hodet dersom regnet kommer, men den er også viktig for balansen i rommet.

– Når publikum kommer inn, trekkes blikket automatisk opp mot de høye fjellveggene. Derfor måtte vi ha noen elementer som holder blikket nede på scenen.

Paviljongen skulle ikke rope etter oppmerksomhet.

– Jeg ønsket at den skulle føles som om den alltid hadde stått der.

For å få til nettopp det har det blitt gjort et omfattende arbeid.

– Vi har hentet inn stein, sand og trær, og latt naturen få vokse fritt. Ingen luking. Vi har på mange måter flyttet naturen inn i Bruddet.

Hun ler litt.

– Jeg vet ikke om publikum ser alt arbeidet som ligger bak. Og egentlig synes jeg det er fint hvis de ikke gjør det.

Et fritt rom

Selv om scenografien er gjennomarbeidet ned til minste detalj, handler den aldri om å være vakker for sin egen skyld.

Den skal først og fremst tjene historien.

Samtidig utfordrer den skuespillerne.

– Det er ganske omstendelig å vasse gjennom vann en hel kveld og samtidig late som om man bare går hjemme i stua eller er på vei til kontoret. Men de gjør det helt fantastisk. Det ser ut som det enkleste i verden.

Vanlige møbler står plassert ute i vannet.

Resultatet blir et scenebilde som er både realistisk og drømmeaktig på samme tid.

– Vi har flyttet familien Stockmann ut i naturen. Det gjør uttrykket litt surrealistisk, og jeg håper det åpner publikums fantasi. Forestillingsrommet blir større enn bare det vi ser.

For Nora Furuholmen er nettopp det en av kunstens viktigste oppgaver.

– Kunst er et fritt rom. Vi kan oppheve regler og bestemme våre egne. Jeg liker å arbeide ut fra den tanken.

Hun blir stille et øyeblikk før hun avslutter.

– Jeg unner alle å få være i et slikt fritt rom.