-Publikum skal føle det, uten å vite at det er lyset

Når mørket senker seg over Fjæreheia, skjer det nesten umerkelig.

Det varme kveldsskjæret glir over i skumring. Skygger blir lengre. Vannet blir dypere. Fjellet forandrer karakter. Publikum merker at stemningen endrer seg, men de færreste tenker over hvorfor.

Det er akkurat slik Øyvind Wangensteen ønsker det.

– Jeg ville lage et lys som var basert på naturens eget lys. Publikum skulle ikke sitte og tenke at «nå kom teaterlyset på». De skulle oppleve at lyset bare fortsatte, helt naturlig.

- Det finnes egentlig bare én naturlig lyskilde, og det er solen. Alt lys jeg lager i denne forestillingen er et forsøk på å ta over der solen slipper taket. Derfor prøver jeg ikke å lage teaterlys, men jeg prøver å fortsette naturens lys.

For den erfarne lysdesigneren har oppgaven vært å balansere sitt eget uttrykk mot et av Norges mest spektakulære scenerom. I Fjæreheia er naturen aldri bare en kulisse, den er en medspiller som hele tiden forandrer seg.

– Jeg er ikke så opptatt av farget lys. Jeg tenker heller på lys som kaldt eller varmt og bruker aktivt fargetemperaturene vi kjenner fra naturen: lyset fra et bål, en solnedgang eller en kald morgen. Det er slike kvaliteter jeg prøver å hente fram.

Når naturen bestemmer

Å lage lys til et utendørsteater betyr å gi fra seg kontroll.

Mens en vanlig teatersal blir mørk med et tastetrykk, må Wangensteen vente på at solen går ned. Derfor starter arbeidsdagen når de fleste andre avslutter sin.

– Vi har jobbet fra åtte-ni om kvelden til fire-fem om morgenen i to uker. Det er først da jeg kan se hvordan forestillingen faktisk kommer til å se ut. Dette er en jobb for folk som fungerer om natten, sier han med et smil.

Utfordringen er å overta lyset akkurat idet naturen slipper taket.

– Jeg kan tilføre litt og litt lys etter hvert som forestillingen går, men publikum skal helst ikke merke når overgangen skjer. Jeg tar gradvis over, uten at de tenker på det.

Rom som åpner seg og lukker seg.

I En folkefiende følger lyset forestillingens dramatiske utvikling.

Første akt er åpen og luftig. Senere blir rommet stadig trangere.

– Hver akt har sitt eget uttrykk. Etter hvert blir skyene tyngre og tettere. Rommet lukker seg rundt karakterene og skaper et ubehag. Publikum skal kjenne det i kroppen.

Videoprojeksjonene på fjellveggen understreker denne utviklingen. Før pausen skimtes skyer, fugler og refleksjoner fra vann. Senere blir uttrykket mer abstrakt og mer truende.

Når Olav dytter Nicolai i vannet, flyr fuglene opp bak trærne. Slike små ting er med på å fortelle historien uten at de roper etter oppmerksomhet.

Illusjonen av dyp

Den scenen Wangensteen selv er mest stolt av, er den siste.

Her forvandles et grunt vannbasseng til noe som virker bunnløst.

Vannet er kanskje tjue centimeter dypt, men jeg ville at det skulle oppleves som uendelig dypt.

Illusjonen handler ikke om mange lyskastere, men om riktig vinkel.

– Jeg har jobbet med vann før, og vet litt om hvordan vann reflekterer lys. Av de rundt 100 lyskastere jeg har tilgjengelig er det bare noen få som skaper akkurat den effekten. Hadde jeg ikke hatt disse kasterne i nøyaktig denne vinkelen, ville publikum aldri opplevd vannet som dypt.

– Den illusjonen kommer ikke av seg selv.

En usynlig kunst

Lys kan lett bli spektakulært. Men i En folkefiende har Wangensteen bevisst valgt det motsatte.

- Det er veldig lett å lage lys som tar mye plass. Men denne forestillingen trenger ikke det. Naturen er allerede spektakulær. Min jobb er å støtte den, ikke konkurrere med den.

Han beskriver lys som et kunstnerisk virkemiddel med enorm påvirkningskraft.

– Lyset har vanvittig makt. Jeg kan gjøre et rom åpent eller trangt, trygt eller ubehagelig. Jeg håper publikum går ut og føler alt dette uten å tenke at det var lyset som gjorde det.

Når teknologien blir usynlig

-Etter snart 40 år i bransjen bruker jeg selvfølgelig den nyeste teknologien. Likevel tenker jeg fortsatt analogt. Jeg starter ikke med hva lampene kan gjøre, men med hvilken følelse jeg ønsker å skape.

Respekten for scenografi og kostymer er grunnleggende.

– Hvis kostymedesigneren har valgt en bestemt blåfarge, må jeg finne et lys som gjør den levende. Kjører jeg rødt lys på den, kan hele uttrykket bli ødelagt. Det samme gjelder scenografien. Lyset har utrolig mye makt, og derfor må man bruke den makten med respekt.

Som musikk i rommet

At Wangensteen ble lysdesigner, var egentlig litt tilfeldig.

– Jeg skulle bli lydmann. Men da jeg begynte på lys- og lydlinja på Romerike Folkehøyskole, skjønte jeg fort at det var lyset som fascinerte meg mest.

Likevel tenker han fortsatt på lys og lyd som beslektede kunstformer.

– Begge handler om rytme, styrke, bevegelse og tempo. Lyset følger forestillingens puls, nesten som musikk.

Kanskje er det nettopp derfor han trives så godt i teateret.

– Det handler om rom. Jeg liker å forme et rom og skape en opplevelse sammen med regissør, scenograf, kostymedesigner og skuespillere.

For én ting har han erfart gjennom nesten fire tiår med lysdesign. Han vender stadig tilbake til et sitat fra hans gamle lærer Kari Borg.

– Du kan ikke redde en dårlig forestilling med lys. Men du kan ødelegge en god forestilling.