Verdenskjent dramatiker skriver sin versjon av En folkefiende

Av Marte Stubberød Eielsen
– Jeg hadde lenge et behov for å distansere meg fra Henrik Ibsen. Jeg hadde en følelse av at han lå som en klam hånd over norsk teater og norske dramatikere, og førte til stagnasjon heller enn nyskapning.

En lavmælt bergenser

Det er dramatiker Arne Lygre som snakker. Han er noe så sjelden som en lavmælt bergenser og en hyppig spilt samtidsdramatiker, med 16 skuespill på merittlista, oppført på scener over hele Europa og i flere land ellers i verden. Han har mottatt alle de gjeveste litteratur- og teaterprisene, inkludert Ibsenprisen to ganger.

Og nå er den særegne samtidsdramatikeren snart klar med sin versjon av Henrik Ibsens En folkefiende, som settes opp på den spektakulære utendørsscenen Bruddet i Fjæreheia i Grimstad denne sommeren.

– Er det paradoksalt at du, med ditt ikke uproblematiske forhold Ibsen, har «overskrevet» nettopp ham?

– Ja, kanskje. Jeg husker da jeg debuterte som dramatiker, med enakteren Mamma og meg og menn på Norsk Dramatikkfestival i 1996. Selv om forestillingen ble oppfattet som vellykket, fikk jeg høre av enkelte at det ikke var sånn man skrev dramatikk. Underforstått at det brøt med Ibsen-tradisjonen. Det sier noe om hegemoniet til Ibsen og det psykologisk-realistiske teatret som fulgte med – det lå så sterk forankret i hele bransjen, forteller Lygre.

Relasjoner og identitet

Som ung var det friidrett som var Arne Lygres store lidenskap. Han gjorde det sterkt, spesielt i tresteg.

– Friidretten var veldig viktig for meg i ungdommen – en del av identiteten, på et vis. Da det tok slutt i 17-årsalderen, visste jeg ikke helt hvem jeg var. Hva skulle jeg bruke tiden på?

Men Arne Lygre var også interessert i litteratur. Han drømte om å skrive fra han var helt ung, men begynte i stedet på folkehøgskole med dramalinje, gjorde en produksjon i friteatermiljøet og en tv-serie, søkte noen ganger på Teaterhøgskolen og nådde tredje og avsluttende prøve én gang, men kom, som han selv sier, «heldigvis ikke inn» – han hadde for mye nerver knyttet til det å opptre. Gruet seg til prøver, gruet seg til forestillinger.

– Det var likevel medvirkende til at jeg endelig turte å satse på skrivingen. Og det bidro til at dramatikk ble min sjanger, ettersom jeg hadde vært en del av et teatermiljø og sett mange teaterproduksjoner.

Så han begynte å skrive dramatikk «på spekk», som det heter – og sendte tekstene inn til forlag og teatre i håp om å bli antatt. I dag er det teatersjefene som kommer til Lygre.

Gjennom 30 år har han perfeksjonert et teaterspråk som beskrives som nyansert, åpent, ordknapt og reflekterende. Store eksistensielle spørsmål som relasjoner, kjærlighet og identitet blir tematisert i Lygres verk.

– Har forholdet ditt til Ibsen endret seg med årene?

– Det er et tålmodig og møysommelig arbeid å finne frem til sin egen forfatterstemme. Og den foredles vel også over tid. Det var viktig å holde skott til Ibsen da jeg startet. Men etter hvert så jeg en større verdi i vår egen Ibsen-tradisjon. Bare det at vi er så vant til å se mange ulike versjoner av hvert Ibsen-stykke. Jeg tror dette gjorde noe med min egen forståelsen av hva en dramatisk tekst er. At et skuespill må kunne inspirere teaterfolk til å gjøre sin egen versjon, og at det er noe positivt i det at det er ulike tolkningsrom i teksten. At en dramatiker bare definerer det helt essensielle, språket, rytmen, historien, men at selve det teatrale uttrykket ligger i andres hender. Et godt skuespill, slik jeg ser det, må kunne være tøyelig.

Lygre var også tidlig inspirert av at Ibsen var en så dedikert dramatiker. Jo, han var også poet, men etter hvert var det dramatikken som tok det meste av Ibsens tid.

– Over så mange år skrev Ibsen stykke etter stykke, utgitt med et par års mellomrom. Jeg hadde den samme inngangen lenge, utelukkende dramatiker, inntil jeg på 2000-tallet var utro med noen noveller og et par romaner.

Ikonisk om ytringsfrihet

Historien i En folkefiende – om doktor Stockmann som oppdager at byens stolthet og økonomiske kilde, kurbadet, er forgiftet og som varsler om dette til myndigheter og befolkning, men for døve ører – har blitt et ikonisk verk om ytringsfrihet, mot og sannhet.

– Hva slags forhold har du selv til En folkefiende?

– For å være ærlig: Jeg var lenge nokså skeptisk til En folkefiende. Stykket ender jo med dette postulatet om at den sterkeste er den som står mest alene – og da har jeg ofte fått følelsen av at Ibsen gir et svar med to streker under. Og sånn kunst kan jeg lett ha litt aversjon mot. Men teksten er jo mye mer enn det, selvfølgelig. Gjennom å arbeide så grundig med den som jeg har gjort nå, har jeg blitt ordentlig glad i stykket. Det har så mange kvaliteter. Det er i bunn og grunn et stykke om hvordan en maktelite kan manipulere et helt folk.

I dialog med Ibsen

Når Lygre jobber med sin versjon av En folkefiende, jobber han med ulike innganger.

– Først går jeg inn i originalmanuset og arbeidet meg sakte gjennom, replikk for replikk. Ibsen skrev jo i en helt annen språklig tradisjon, så det er uansett behov for en viss bearbeiding. Men jeg prøver å gjøre det med stor respekt, og uten å miste rytmen eller følelsen av Ibsens språk.

Lygre har valgt å slå sammen noen av karakterene. Han har redusert dem fra ni til seks.

– Hvilke utfordringer gir det?

– Karakterene som slås sammen, kan dra i ulike retninger i originalmanuset, noe som kan kreve noen nyskrevne partier for å få logikken på plass. Men jeg syntes også det var interessant med disse motstridene intensjonene som iboende spenninger i de sammenslåtte karakterene. For eksempel synes jeg at Kona, som er karakternavnet i min versjon, er svakt skrevet i originalen, eller for rettferdighetens skyld: for preget av datidens samfunnslogikk. Jeg synes det er mer spennende når Kona fylles av både konas og datteras intensjoner og språk og liv.

I tillegg jobber Lygre med selvsagt med selve tolkningen.

– Ibsens beskrivelse av datidens borgerskap, eller småborgerskap, som «den kompakte majoritet», for eksempel. Hvem representerer egentlig denne majoriteten i dag? Og; hva i originalen skal jeg velge å løfte, hva skal jeg velge å underspille eller velge bort? Og så er det er mye rundt det rent vitenskapelige som ikke er så relevant i dag. Vi har et mindre underlig forhold til det med bakterier i dag, enn den gang.

– Kan man merke Arne Lygres eget scenespråk i teksten?

– Ja, det finnes nok noen spor. Når jeg skriver En folkefiende «i en versjon av Arne Lygre», så har jeg frihet til å tilføye litt av min egen form, men som jeg også tenker at er helt plausibelt at står sånn, innenfor originalens logikk.

Vil ikke legge føringer

Det er strengt tatt litt forslitt å peke på hvor aktuell Henrik Ibsen fremdeles er. Men når man leser En folkefiende i 2026, er det påfallende. Stykket handler om populisme og demokratiets utfordringer, korrupsjon og utpressing, profitt versus miljøvern. Ibsen reiser også spørsmålet om hvem av oss som tør å sette foten ned overfor mennesker med makt, når de begår overtramp.

– Nyhetene flommer over av saker som tematiseres i En folkefiende. Hva har du tenkt om dette, mens du har jobbet med teksten?

– Jeg prøver bare lage en best mulig versjon av stykket, slik jeg opplever at råmaterialet er. Jeg er ikke så glad i å legge føringer for hva folk skal tenke. Jeg synes at publikum skal få oppleve dette universet i Fjæreheia og fortolke det som de vil. Kunsten er viktig i seg selv. Jeg får fort piggene ute når kunst hele tiden skal relateres til aktuell politikk eller nyhetsstoff

Som i det gamle Hellas

Det var i fjor sommer, da Arne Lygre tilbrakte en måned i Grimstad, fordi kjæresten spilte i Fruen fra havet, at dramatikeren virkelig falt for Grimstad – og ble bergtatt av Fjæreheia. Lygre tilbrakte mange timer i amfiet mens han bivånet både prøver og forestillinger.

– Det er jo noe storslått over denne scenen som bringer tankene tilbake til teatret i det gamle Hellas. Tenk, sånn satt teaterpublikummet også den gang, i gedigne utendørsanlegg. Men takket være moderne sceneteknologi er det fascinerende hvor intim scenen i Fjæreheia også føles.

Lygre hadde god skriveflyt den sommeren, men sørlandsbyen gir Lygre gode vibber også på en annen måte:

– Jeg gikk en kort stund på idrettsgymnas i Lillesand, Møglestu videregående. Jeg husker godt et stevne på Levermyr stadion her i Grimstad. Jeg følte meg virkelig i toppslag, satte personlig rekord med over en halv meter, noe som egentlig var ganske utenkelig. Jeg hadde også en drøm natten før om at nettopp dette kom til å skje. Forskjellen mellom persen i drømmen og i virkeligheten var bare noen få centimeter. He he. Det er gode minner.

– Så Grimstad er byen der alt faller på plass. Det lover jo godt for sommerens premiere?

Arne Lygre smiler.

– It all comes together. Det kan vi i alle fall håpe.

Fakta

Arne Lygre

Født i Bergen i1968.

Lygre har utgitt noveller, romaner og dramatikk, blant annet skuespillene Jeg forsvinner, Tid for glede og I vårt sted.

Våren 2026 er han aktuell med Gi meg hånden på Nationaltheatret og Vær meg fremmed i en samproduksjon mellom Rogaland Teater, Den Nationale Scene og Festspillene i Bergen.

Han er oversatt til over 20 språk og har mottatt blant annet Ibsenprisen, Heddaprisen, Brageprisen og Kritikerprisen.

Stykkene hans oppføres på scener over hele verden, og han omtales gjerne som Norges største nålevende dramatiker etter Jon Fosse.